|
Tørrfluefiske
av André Brun På god avstand ble jeg sittende for å bli kjent med steiner, strømhvirvler og mulige
standplasser. Etter en stund ble jeg oppmerksom på en ørret som stod ti meter nedenfor
og nesten helt inne mot land i den grunne delen av elvestrekka. Den sipp-vaket temmelig
sporadisk og ytterst forsiktig- trolig etter spinnere fra den tidligere
døgnflueklekkingen. Jeg fortsatte å vente. Det var trolig flere ørreter her som jeg
nødig ville skremme ved å begynne å kaste for tidlig. Litt etter ble jeg også var en
annen fisk som vaket "umerkelig" ute i kanten mot dypere vann. Ved de fleste fiskeplasser er man tjent med å være både forsiktig og litt stillfaren. Dette gjelder fluefiske generelt og kanskje tørrfluefiske spesielt. Man bør ikke gi seg tilkjenne overfor fiskene verken med kasting eller framferd. Og resultatet for den som lykkes i å være konsekvent med dette, er ganske sikkert både flere og større fisk. Jeg skal her gi noen småtips om tørrfluefiske generelt. De som har fisket en stund vil ta mye av dette som en selvfølge, og det er bra. Men min erfaring er at de som er helt nye i "gamet" og som har fisket et par år, trolig vil sette pris på tipsene som følger- i hvert fall håper jeg det. TIPS 1: Legg en strategi
Grunne og rolig strømmende partier som du ved første øyekast bare ville ha vadet ut i for å komme deg i posisjon til å kaste ut i hovedstrømmen, kan ved nærmere ettersyn vise seg å være vel så interessante som resten av elva. Jeg fikk engang en ørret på 62 cm. to meter fra elvebredden hvor vannet var så stillerennende og grunt at man i utgangspunktet ikke skulle tro at noen fisk ville stå der.
TIPS 2: Kast kort og lite Når man kommer til et nytt fiskested ser man ofte en bestemt del av en kulp eller
strøm som utmerker seg som et ekstra fint fiskested. Man får følelsen av at akkurat der
er forholdene gode med tanke på mattilgang og beskyttelse for fiskene. Vannet er passe
dypt, strømmen ikke altfor stri og i kanten ligger det en stor stein som lager krusninger
på overflaten. I stedet for da å ruse i kasteposisjon for dette stedet som kanskje ligger et stykke ut i elva, er det lurt å fiske seg utover til stedet. Kanskje er det mange meter med nesten like gode strømforhold inne mot land som kan være vel så aktuelle å avfiske først. Husk ørreten på 62 cm. Dette var nettopp et slik tilfelle. Jeg hadde sett meg ut et fint sted ca. 20 meter ut i elva, men i stedet for å vade forsiktig mot dette stedet, tok jeg til vettet og startet mitt fiske krypende inne på land. Når det gjelder en slik måte å tilnærme seg elva på har jeg et tips som i hvert fall mange nybegynnere kan tenke på: Dra av så mye snøre av snella som du vanligvis gjør når du begynner fisket. Så sveiver du inn igjen ca. halve lengden eller mer, setter deg ned en god stund før du begynner å kaste så forsiktig som du er i stand til. Prøv liksom å dra hele fiskesituasjonen mot deg slik at du avfisker grundig det området som ligger i nærheten. Ved f.eks. nymfefiske ser vi virkelig hvor nære fiskene kan stå. Og de står like nære de du har mulighet til å ta på tørrflua, selv om de kanskje er litt mer lettskremte. Ha derfor ikke motforestillinger mot å kaste kort. Du kan heller bli skeptisk til deg
selv hvis du tar deg i å hele tiden presse lina ut i maksimale distanser. Engang skulle
jeg lære en nybegynner å luftmende, for flua hans stripet konstant når han la de
snorrette og altfor lange kastene utover elva. Han spurte meg om hva han skulle gjøre.
Den første reaksjonen når jeg kastet og forklarte han luftmendingen var; "Man
kaster jo kortere når man mender?". Det var for så vidt riktig det, men ikke helt
poenget. Men for han som konsentrerte seg om å kaste lange kast ut i elva, ble
luftmendingen bare et hinder som minsket kastelengden. Korte kast er avgjørende for å ha kontrollen over flua. Det er først da man i realiteten ser hvordan flua oppfører seg og er i stand til å korrigere dens videre drift. Det er få situasjoner hvor man er i stand til å presentere eks. en liten døgnfluedun på særlig langt hold. For fiskeren kan det se ut som om flua driver stripefritt nedover elva, men for fisken som står 20 cm. under flua kan opplevelsen være en helt annen! Et fluesnøre som ligger 20 meter utover ei elv kan bli påvirket av et dusin ulike småstrømmer og vanndrag som hver og en presser snøret i sin fart og i sin retning. Med lange kast blir disse nærmest umulige å styre. Kast gjerne både langt og lenge når du trener i kastedammen med en ulltråd på fortommen, men i elva tror jeg lange kast som hovedregel er til mer skade enn gagn. Derimot ved f.eks. streamerfiske i et stort vann eller en innsjø er lange kast ofte å foretrekke for å dekke over et størst mulig område. Så alt til sin tid. TIPS 3: Øv på stripefri flyt av flua Jeg la engang merke til en fisker litt nedenfor meg i elva. Han var dyktig og jeg la merke til hvor målrettet og systematisk han avfisket sitt lille utpekte område foran seg. Han kastet korte kast, brukte et minimalt antall blindkast, luftmendet snøret i en stor oppstrøms bue og fortomsspissen hans kollapset i en bukt ovenfor den vakende fisken. Det skal selvtillit og mot til for en nybegynner å kaste som beskrevet: For det første kaster du kort, fluesnøret lander i en bue og fortomsspissen kollapser i en bukt! Men et slik kast er effektivt: Det gir flua maksimal stripefri flyt og fiskeren god kontroll. Og det er slik de fleste gode tørrfluefiskere kaster. Øv deg på å legge ut kast som gir flua mest mulig stripefri flyt. Oppstrøms mendinger, korte kast og en fortom som ikke retter seg hardt og snorrett ut på vannet er dine viktigste virkemidler. Virkemidler som gjør det lettere å få en naturlig og upåvirket flyt på flua nedover elva. TIPS 4: Presenter flua forsiktig Hvis man er litt forsiktig med kastingen og holder vadingen på et minimum, kan man få
mange sjanser på en enkelt ørret. Her er det minst tre ting ved presentasjonen som man
nesten aldri kan gjøre forsiktig nok når man kaster på vakende fisk. For det første er det som oftest lurt å legge ut flua i god tid før den driver ned og inn i synsfeltet til en vakende fisk. På denne måten rekker flua og "fortomsplasket" å roe seg noe ned innen det når fiskens synsvindu. Hvis du f.eks. har på ei flue som skal imitere aktive insekter, og som du da kanskje vil gi et lite livaktig "dirr", synes jeg det er bedre å utføre dette lille rykket i flua etter at den har landet på vannet. Slik kan du gjøre: Legg flua et godt stykke ovenfor fisken og når du tror det er like før flua driver inn i mot fiskens synsfelt, så gir du den et rykk av planlagt størrelse. Resultatet er at fisken ser de små etterdønningene av fluas skjelving- ikke selve rykket. For det andre må man være forsiktig med å dra inn flua for tidlig etter at det kan konstateres at fisken har avvist den. Med høye adrenalinverdier midt i kampens hete kan det lett skje at man drar inn snøret for tidlig for å legge ut et nytt kast. Fisken blir lett skremt av et snøre som plutselig rives opp bak dens rygg! For det tredje bør man unngå å rive opp snøret fra vannoverflaten. Det er
ingen ting som skjærer mer i ørene mine enn når jeg av og til tar meg selv i å gjøre
dette. Særlig på stille elvestrekker kan det være fatalt. Hvis man da i tillegg river
opp snøret alt for tidlig og like bak fisken forsvinner den lett og sjansene er spolert
for denne gang. For å unngå slik unødvendig snørebråk må snøret dras forsiktig til
å begynne med. Det skal foregå en progressiv stangbevegelse, enten man snake-roll kaster
eller skal dra snøret opp for en baksleng. Dra først forsiktig i snøret til det har
kommet "på gli", så setter du inn mer krefter slik at snøret løftes opp av
vannet. Øver du deg på denne progressive bevegelsen sammen med et dobbelttrekk er det
til slutt utrolig hvor mye snøre du er i stand til å dra forsiktig opp av vannet. TIPS 5: Vad minst mulig De fleste av fiskens næringsorganismer befinner seg inne på grunt vann. Her er fotosyntesen sterkest og følgelig er det mer planter, som igjen fører til et rikere insektsliv. Der det er mest insekter patruljerer også insektspiserne- fiskene. Av denne grunnen vader vi ytterst sjelden i vann, eller tjern for den saks skyld. Nettopp fordi å vade her vil bety at man blir stående der man egentlig skulle ha fisket. Det stiller seg derimot ofte litt annerledes ved elvefiske. Det er ikke mulig å snakke om vading uten å ta med noe av Harry Ramsays "Ten Commandments of Stealth". Her er noe av det som angår vading: For det første: Det er vanskelig å oppdage fisk når du går eller vader. Stå derfor rolig når du undersøker bunnforholdene eller speider etter vakende fisk. For det andre: Ikke vad uten at det er helt nødvendig. Enhver uro i vannet forårsaket av vading er truende for ørret. Gjem deg isteden bak busker, kratt og høyt gress for å komme nær fiskene. For det tredje: Trå lett når du vader. Tunge tramp på elvebunnen sender vibrasjoner gjennom vannet som ørreten oppdager. Hva angår dette må du huske på at ørreten er mer var for lavfrekvente lyder enn lyder lengre opp på skalaen. Dette kan forklares med naturlig seleksjons-betinget genetikk, men nok om det her. Gå altså som barfotet på knust glass! For det fjerde: Ikke skyv vannet foran deg når du går utover elva. Dette sender bølger som i hvert fall på stille vann og i rolige elver er merkbare langt utover. Gå som en hegre ved å løfte opp foten for hvert skritt og sett den ned på tåspissene. Helt til slutt Før du igjen begynner ditt fiske neste sesong er det også en annen ting jeg vil du
skal tenke over. Hva er egentlig fiske for deg?
Denne artikkelen er tidligere publisert i Jakt & Fiske.
|