|
Flor,
Porkert & Solheim: Rakkelhøns på Sørlandet HVA
SKJER MED STORFUGLEN PÅ SØRLANDET? Arne
Flor, Jan Porkert og Roar Solheim
Bastarder
som rakkelhøns er vanligvis sjeldne i naturen, men på Sørlandet
forholder det seg annerledes. Våren 1992 ble den første rakkelhanen
observert på en orreleik i øvre Landvik i Grimstad kommune. Arne Flor
hadde fulgt denne leiken i noen år, og dette året opplevde han for første
gang en spillende rakkelhane. Mens orrhanene spilte i sentrum av leiken,
hadde rakkelhanen sitt eget spill i utkanten av leiken. Den var da aldri
i noen konfrontasjon med orrhanene. Det pussige var at tre røyer oppsøkte
leiken i solrenninga. Alle var svært opptatt av rakkelhanen. Flere
parringen mellom rakkelhanen og røyene ble observert, og to av dem ble
dokumentert på video. Videodokumentasjonen viste seg å være den første
dokumentasjon av viderekryssing av rakkelhane i naturen. Etter at dette
opptaket ble vist på TV, ble Jan Porkert fra Tsjekkia med for å
studere fenomenet nærmere. Siden 1995 har også Roar Solheim ved Agder
naturmuseum deltatt i studiene av rakkelhønsene på Sørlandet. Sammen
forsøker vi nå å følge utviklingen på noen orrfugl- og
storfuglleiker med spillende rakkelhaner. I
1993 spilte hele tre rakkelhaner på orreleiken i Øvre Landvik. Dette
året ble det ikke sett røy på leiken. Men på grunn av få
observasjonsdager på leiken dette året, skal en ikke se bort fra at
det kan ha vært røy innom leiken. Rakkelhanene hadde derimot overtatt
sentrum av leiken, så nå var orrhanene redusert til «statister» på
sin gamle leik. Hver rakkelhane hadde sitt revir. Disse revirene kan
beskrives som tre sektorer ut fra et punkt. Paringstedet fra 1992 lå i
sektoren til rakkelhane, som vi valgte å kalle nr. 1. Dette var den
mest dominante fuglen. Orrhanene etablerte seg i utkanten av leiken, men
var inne i sentrum av orreleiken i solrenningsspillet. Grunnen til at
rakkelhanene tillot orrhanene å spille i sentrum skyldes nok at det
ikke var høner på leiken. Ellers så spilte de i trærne eller
lyngvegetasjonen, for ikke å bli angrepet av rakkelhanene. Også
i 1994 var det tre rakkelhaner på leiken. Den dominerende nr. 1
kontrollerte fremdeles sektoren med parringstedet. Da ei røy besøkte
leiken 1. mai, ble det observert flere kraftige kamper mellom
rakkelhanene. De tolererte ikke at orrhanene kom i nærheten av sentrum
av leiken. Hver gang røya slapp seg ned på marka ble det en utrolig
kamp mellom rakkelhanene, og mellom rakkelhaner og orrhaner. En fikk
inntrykk av at «alle var mot alle». Røya holdt seg på leiken i flere
dager. 5.mai kl. 6.34 fotograferte Porkert en parring mellom røya og
rakkelhane nr. 1. Våren
1996 fant vi tre spillende rakkelhaner på en tiurleik ca. 4 km i
avstand fra orreleiken , som det samme året spilte to rakkelhaner. Fra
1992 til 1994 er det i nærheten av disse to leikene skutt 2
rakkelhaner. Våren -97 fant vi enda en spillplass ( orreleik) , hvor
det også spilte minst en rakkelhane.
I tillegg har vi fått melding om ytterligere 2 rakkelhaner som
er skutt i Birkenes ( nabokommune) og en i Gjerstad/Åmli. I alle
tilfellene trodde jegerne at de hadde skutt ungtiur. Våren 1996 kom det
melding fra Buskerud om observasjon av rakkelhane i nærheten av en
leik. Flere rakkelhaner skal også være sett på en leik i Østfold.
Men de fleste observasjonene kommer fra Sørlandet.
Rakkelhanene
er et resultat etter røyer som har oppsøkt og latt seg pare av
orrhaner. Hvorfor oppsøker så røyene hannfugler av feil art? Svaret
ligger trolig i den generelle utviklingen av tiurleikene på Sørlandet.
Av en hittil ukjent årsak har det de siste årene blitt færre tiur enn
røy. I mangel av tiurer oppsøker røyene orrhaner under parringstiden,
med rakkelhøns som resultat. En høy forekomst av rakkelhaner er følgelig
et sterkt signal om at storfuglbestanden er i ferd med å forsvinne. Fra omkring 1972 registrerte Valeur en nedgang i storfuglbestanden på deler av Sørlandet. Etter en oppsving på midten av 80-tallet, har vi registrert en jevn nedgang i bestanden av tiurer på storfuglleikene, mens andelen av røy har vært noenlunde konstant. På en av leikene var det kun èn tiur tilbake, mens det var over 12 røy der våren 1992. En annen leik var tom for tiur. Denne markerte nedgangen i tiurbestanden har skjedd i ei ca 50 km «stripe» langs kysten. Høye
forekomster av rakkelhøns er kjent fra tidligere tider. Mellom 1880 og
1920 ble tiurene utsatt for hard vårjakt i Østerike/Bøhmen. Mangel på
tiur førte til at røyene oppsøkte orreleiker, med høy forekomst av
rakkelhøns som resultat. I Sverige skjedde det samme omkring 1820. Økt
vårjakt på tiur ga økt antall av rakkelhøns. I
Østerike/Bøhmen og i Sverige skyldtes tiurmangelen selektiv jakt på
hannfugl. I Norge har vårjakt vært forbudt siden midten av århundret,
og de fleste steder på Sørlandet har folk i tillegg unnlatt å jakte
storfugl i forsøk på å verne en sparsom bestand. Storfuglens
tilbakegang på Sørlandet i dag må derfor søkes i andre faktorer enn
jakt. Storfuglens
problemer skyldes trolig en økt dødelighet hos tiurer. Som kyllinger
har tiurene i en periode en langt større vektøkning enn røyene.
Tilgang på næring og/eller næringens kvalitet kan derfor være en nærliggende
faktor. Slik endring kan igjen skyldes ulike årsaker. Hogst av
gammelskog og drenering av myrer og sumpskog kan medvirke til redusert næringstilgang
for storfuglkyllingene. Hvis dette er en årsak, burde en imidlertid
kunne forvente økt forekomst av rakkelhøns også i andre deler av
landet hvor storfuglområder er utsatt for kraftig hogst. Dette ser ikke
ut til å være tilfelle. Sist
vinter offentliggjorde Norsk institutt for jord og skogkartlegging tall
som viser at det står dårlig til med deler av barskogen på Sørlandet,
og at skogen blir dramatisk sykere. Enkelte plasser er hvert fjerde
grantre skadet, og deler av disse skadene er sannsynlig relatert til
luftforurensingen. Det er godt dokumentert at de kystnære delene av Sørlandet
er tungt belastet med sur nedbør. Mye tyder på at den sure nedbøren påvirker
deler av mikrolivet/insektlivet i skogen eller i kantvegetasjonen til
myrene. På denne måten ødelegges beiteområdene til kyllingene, som i
en periode er helt avhengig av å finne animalsk mat. Hogst og drenering
kan ytterligere forsterke den negative virkningen av disse forholdene. I
Mellom-Europa i bl.a. Tsjekkia ble det en stor forekomst av rakkelhøns,
i en periode fra 50- til 80-tallet, da storfuglen og orrfuglen døde ut.
Dette skjedde samtidig med omfattende skogsdødskader i fjellområdene i
både Tyskland og Tsjekkia. Rakkelhanene
kan være fertile. Når rakkelhaner finnes, foretrekker røyene disse som parringspartnere fremfor orrhaner. Forsøk med viderekryssing av rakkelhaner og røy utført på Boda forsøksstasjon i Sverige av Nils Høglund en gang på 1950-tallet, har vist at slik parring kan gi avkom. Dette er også dokumentert gjennom undersøkelser av et stort antall skinnlagte hybrider i museer rundt om i Europa. I tillegg finnes det vitenskaplige notater fra kronprins Rudolf av Østerike fra 1883 som selv skjøt rakkelhøns under jakt. To av disse var trolig en 3. generasjonskryssing (disse F3 hybridene er svært lik en tiur, bortsett fra enkelte trekk). Siden 1993 har vi derfor lett etter avkom fra parringene i 1992 og 1994, men hittil har vi ikke funnet slikt avkom. Enkelte
museumsskinn tyder på at tilbakekryssing kan skje i flere ledd. Avkom
av slike kryssinger vil etterhvert ha stor likhet med storfugl, og vil følgelig
lett bli oversett. Gi
melding om rakkelhøns. Vi er svært interessert i å få rapporter om forekomster av rakkelhøns, og spesielt skutt fugl. Ta vare på slik fugl ved straks å fryse dem ned. Vi er takknemlige dersom vi kan få undersøkt fuglene hele, og understreker at dette ikke er til hinder for å ivareta kjøttet for konsum. Observasjoner eller melding om rakkelhøns i jaktutbyttet kan sendes / ringes til Agder naturmuseum, Postboks 1018, 4602 Kristiansand, v Roar Solheim. For mer info. kontakt (e-post) Arne Flor. --------------------------------------------------------------------------------- -
Artikkel
og bilder er gjengitt med tillatelse.
|