| Ettersøkshund |
|
Ettersøkshund
.
---------------------------------------------------------
Ofte nevnes ettersøkshund bare i samband med skadeskyting av hjortevilt. Men enhver ansvarlig jeger bør selvsagt også bruke ettersøkshunden hvis han skadeskyter for eksempel rev - selv om dette ikke står i "regelverket".
Jeg har opplevd å skyte rev på 30 meters hold som fortsatte i fullt firsprang inn i tett krattskog - tross i fulltreff med en 30-06 Nosler rett bak begge bogbladene. Etter at drevet var over klatret jeg ned fra jakttårnet, til groenendaelen og ettersøkshunden Ulv som satt på plass på bakken og hadde overvært det hele. Spente sporselen på hunden og fulgte han 70 meter inn i krattskogen til han fant reven. Dyr som er skutt i flukt har særlig en tendens til å springe et stykke etter skudd. Det er vel omtrent bare hvis splinter av kula treffer ryggraden eller begge bogene ryker at dyret faller på stedet.
En ettersøkshund er altså for alle slike tilfeller - skadeskyting eller ikke. Og særlig da hvis en ettersøkshund som er med under selve jakta, enten med jegeren på post eller er med å drever eller støter, er det veldig lettvint å bare spenne på sporselen og gå ivei - gjerne etter å ha ventet en stund. Men mer om det senere.
Ang. unghund/eldre hund: Det går selvfølgelig også godt an å begynne å trene en eldre hund - dét er det mange gode eksempler på. Så til deg som finner ut at du nå har lyst til å begynne blodsporing med "good old gammer'n" - bare sett igang!
Begynn gjerne å trene hunden fra den er 8-10 uker gammel. En hund er så mottagelig for læring i tidlig alder at du her virkelig har anledning til å prege den på oppgaven her i livet som god sporhund. Men det er ingen forutsetning å starte tidlig - det viktigste uansett når du begynner er å legge forholdene til rette for en god sporevane hos hunden (lav nese, rolig fart, god motivasjon etc.).
Gå etterhvert over til å la hunden følge blodspor, hvis du ikke alt har gjort det helt fra starten. Jeg mener her i denne sammenhengen med "blodspor" at hunden følger bloddryppene omtrent med et kort skrittlengdes avstand mellom dem. Du vet, hunden skal ikke egentlig primært lære seg å følge BLODSPOR, men egentlig heller lære seg til å følge SPOR. Det er jo derfor noen folk også bruker sporleggersko (og skvetter litt blod her og der) når de lærer hunden å spore. Så med sporleggersko, så blir det primære luktsporet, at hunden følger avtrykkene av kløvene under skoene, så de som bruker sporleggersko kan bruke "imponerende" lite blod - det er jo kløvavtrykkene som er det primære sporet. Det samme gjelder med sporlegger- kjepp: Man legger sporavtrykk med blodkjeppen i stedet for å "g" sporet med sporleggersko. Og når man drypper blod med ei flaske, så følger hunden bloddryppene omtrent som den skulle ha fulgt spor av et skadd dyr. Øk så etterhvert lengden på sporet og minsk mengden blod - hele tiden tilpasset slik at hunden mestrer det du som fører krever av den. Gå også alltid spor med hunden i medvind ved innledende trening. Slik lærer den seg også ikke å overvære. SELVSTENDIG HUND En annen viktig ting er å lære unghunden til å jobbe selvstendig. La han mestre sporene han skal gå. Det bygger for det første selvstendighet og for det andre så bygger det selvtillit. Hvis du under litt vanskelig sportreningen får disse raske blikkene mot deg hvor hunden forteller at "nå er jeg usikker et øyeblikk!", så ikke hjelp den ved å late som du prøver å finne sporet selv (Du som fører skal jo alltid vite hvor sporet går.). Stå heller passiv og gi hunden inntrykk av at DU venter på at HAN skal finne sporet. Etter noen slike opplevelser finner hunden fort ut at han må utrede og finne igjen sporet selv - og det er jo det beste den dagen de virkelige ettersøkene kommer, for ingen har bruk for en hund som stopper opp å ser på eieren hver gang sporene blir vanskelige.
Første gang jeg la spor over en bekk med unghunden gjorde jeg det helt klart at "ja, et skadd dyr kan jammen også krysse over her, gitt": Jeg la på godt med blod mot bekkekanten i rett vinkel, og fortsatte med godt med blod rett over på andre siden. Hunden skjønner dette fort, men poenget mitt er bare at du ikke skal TESTE unghunden når dere trener på nye ting, men få han til å LÆRE disse nye tingene. Etterhvert er det jo naturlig at du tester hunden for å se at han virkelig har skjønt poenget, men bare ikke i innlæringsfasen.
TRENINGSPROGRESJON
Noen sammenfattende punkter å tenke på ved sporing:
- Gå eldre spor, slik at duften er svakere og mer dype akkurat i sporet. Tvinger hunden til å spore med lav nese og den lærer seg å spore roligere. - Gå i medvind, slik at hunden ikke kan overvære/delvis overvære, men heller lære seg vanen å spore med nesen dypt i sporet. - Stopp opp med en gang hunden tenderer til å overvære – hunden får bare gå framover når den har nesen dype ned mot bakken. Hunden får altså belønningen sin først når den senker nesen. - Gå rolig uten snakk og særlig med forstyrrende skryt. Det er belønning nok at hunden får avansere i sporet. - Legg spor der det er lite vegetasjon, slik at hunden ikke får så lett sjanse til å lære seg å overvære. Dette tjener man på til senere. Hunder legger seg til vaner akkurat som folk, og når de er vant til å spore med lav nese, så gjør de også lettere det senere, selv om du sporer i både høy og tett vegetasjon - Aldri hjelp hunden – la den få løse oppgaven selv for å få en selvstendig hund på sporet, og en dyktig hund som ikke søker hjelp hos deg. Vi har jo ikke akkurat bruk for en hund på ettersøk som stopper og snur seg mot hundeføreren hver gang det blir vanskelig.
Skal gå igjennom skjemaet jeg har laget nedenfor, men har ikke fått lagt ut teksten ennå. Se derimot under skjemaet der jeg har skrevet noe om overvær, ivrig hund etc. Merk: Det er lurt å bare trene inn ett og ett moment i skjemaene, slik at hunden bare har én ny ting å trene på til enhver tid. Slik er det lettere også for deg å holde kontrollen og oversikten i treningen. Husk: Trene, ikke "teste"...
Da min Groenendael var 5-6 mnd. gjorde jeg et artig forsøk angående overvær. Det hører med til historien at han hadde en Pointer- kompis på 12 år som hete Imiak og som var innom oss av og til. En fenomanalt fin og glad fuglhund var han også.
Det luktet antagelig kjøtt over hele den lille åkerlappen, for rett etter at jeg hadde sluppet dem ble de begge bare stående i et par sekunder å nyte den fenomenale lukta. Så startet konkurranseracet! Pointeren Imiak, fuglehund og overværer, startet et raskt løp og krysset systematisk framover åkerlappen. Jeg så at den unge Groenendaelen Ulv ble overrasket og litt panisk over å se at fuglhunden forsvant fort framover i terrenget og han virket forferdelig bekymret over dette, og at Pointeren Imiak skulle finne den godluktende maten før han! Men i stedet for å få panikk og styrte etter for å prøve å finne maten først, så satte i stedet Ulv automatisk nesen i "sporstarten" og begynte å spore langs ruta jeg tidligere hadde slept kjøttbiten. Men Imiaks raske progresjon framover i terrenget bekymret nok Ulv kolossalt, for av og til løftet han lynraskt hodet for å se hva som skjedde foran han - og slo snuten ned i sporet igjen ivrigere enn noen sinne! Jeg lo for meg selv, for jeg har aldri verken før eller siden sett en sporhund som har sporet så intensivt noengang. Det hele endte faktisk med at den nøye sporhunden fant kjøttbiten før den raske overværerende fuglhunden, men det var nok i dette tilfellet kanskje bare tilfeldig. Men eksemplet viser den artige forskjellen mellom en hund (fuglhunden) som på sitt effektive vis raskt avsøker et stort område på overvær, og den nøye blodsporhunden som systematisk går på sporet og utreder dette til enden. Uansett, de fikk begge en kjøttbit hver når det hele var over. Begge var jo flinke på hvert sitt vis.
Og visst hjalp det! Ja, ikke at hunden noen gang hadde vært uinteressert i blodspor - heller det motsatte, men en stund var han så ivrig at jeg bare fant ut at nå måtte jeg roe det hele litt ned igjen. Groenendaelens ivrighet har aldri vært noe problem på veldig vanskelige spor, for da går all iveren og konsentrasjonen med til å analysere, tenke og utrede sporet. MEN lette spor kunne være en pine! Spesielt et nyskutt dyr som bare hadde løpt et kort stykke eller når jeg var så dum å gå treningsspor som var lagt for kort tid siden. Han dro i sportauet som en trekkhund, sprang halvveis overværende og kuttet svinger fordi sporet var lett. Det var på en måte artig å se på, for framdriften var enorm og selvsikker. Men jeg fant ut at jeg måtte ta av han denne raskheten også på lette spor og her er et tips til hvordan det kan gjøres under trening:
En annen ting du kan gjøre når hunden er FOR ivrig ved sporpåsettet er å begynne og ta med hund og sporsele dit hunden tror dere skal begynne å spore. Så avslutter du og går tilbake. Dette gjør du flere ganger - så mange ganger at hunden roer ned sin alt for store iver. Så kan du begynne å TA PÅ sporselen, føre hunden til stedet den tror dere skal begynne sporingen for så å avbryte. Flere ganger. Forsterkningen/sporarbeidet uteblir her gang på gang og hunden mister noe av entusiasmen. Entusiasme og ivrighet er alltid bra - det må understrekes, men her snakker jeg altså om hvis hunden din er FOR ivrig. Jeg mener, det er moro når hunden er "ivrig og fokusert", men ikke hvis den er "for ivrig til å være fokusert".
------------------------------------------------------------------------------
En artikkel jeg skrev for Leerburg Kennel.
Using dogs to help find wounded animals is an old technique that has its origin in Europe. But in North America also, dogs were used by the early white inhabitants to find wounded big game. The basis for this was the realization that dogs are superior to man in following faint trails with little or no visible blood. At first there were probably no ethical motivations and specialized dogs were used to recover wounded game simply because this produced more meat and hides.
In this context, it is interesting to mention that in Norway, my own country, all hunters must have access to an officially titled and registered blood tracking dog in order to get permission to hunt roe deer, red deer and moose. And as a result of this, there are many blood tracking dogs and a lot of people involved in training and judging tests and competitions. Today, blood tracking dogs also do an important job when animals are hit by cars every day around the country. To find a wounded roe deer, red deer or moose, which has been hit by a car and has run out of sight into the woods, may be as difficult a task as anything encountered in hunting season. Hunters and dogs do an excellent job of reducing the suffering of wounded animals. The test to become a titled blood tracking dog in Norway ? or etters?kshund as we call it ? consists of two parts. The first part is to follow a fresh track of a roe deer, red deer or moose for at least half an hour and the second part is to track a 600 meter blood line laid with 90 degree turns, a couple of ten meter gaps in the blood line, a wound bed and so forth. We use 0,3 litres of blood for this distance, and the track should be 12-24 hours old and laid in a varied, wooded terrain. There are many rules concerning the judging and certification of a dog, but I won?t go into the details in this article. I will mention though that the judgment and rules are always based upon the assumption that a dog and handler must work satisfactorily as an effective team during real work. I will point out that passing this blood tracking test establishes the dog with a title as an officially registered dog. But this is just the first step. It is after this point that the advanced training takes place. Most hunters settle at this level and train some now and then and that?s fine. Some hunters also advance into more complicated training steps and develop their dogs even more. An experienced blood tracker and breeder, John Jeanneney, points out that the North American approach is to train the dog more through natural experiences on the scent lines of real wounded deer once the basics have been learned on artificial blood lines. Beyond the entry level, dogs develop their expertise through natural tracking. The European approach, with an emphasis on formal training and tests, makes good sense in the European context.
One can never be one hundred percent certain that a shot was a miss when the animal runs out of sight. That?s the reason why the dog and handler are judged also by their abilities to follow the fresh track of a healthy animal. The deer doesn?t necessarily show any signs of a hit, and you have to track the animal for some distance to be sure that it is unwounded and all right. This is why we automatically put the specialized blood tracking dog on the track after an hour or two (the waiting is due to the fact that a wounded animal will lie down much sooner if not followed). Signs of blood are not a safe way to determine if an animal is wounded or not. Blood tracking with dogs today has become a sport and hobby for many hunters, but it is also a necessity when hunting. So, this ?inner motivation? that hunters have to train and develop a reliable blood tracking dog, for the fun and challenge of doing it, has had an important result. There has been an enormous gain in knowledge and expertise over the last decades; the refined training techniques and the specially trained dogs, used only for blood tracking, have increased the effectiveness of the searches for wounded game. A lot of hunters still use their hunting dogs also as a blood tracking dog ? it?s convenient, but it?s not a good idea. A hunting dog (lets say a Norwegian Elkhound) that has tracked moose all day long off-leash isn?t exactly a fully rested and highly motivated dog to put on a leash for a long and difficult blood tracking job in the evening. It will not perform at its best when it has already done a full days job. So in this context, I believe there?s a great niche for the working type breeds like the GSD, Malinois, Belgian Sheepdog and Doberman when it comes to tracking wounded game. Not as hunting dogs, but as highly trained specialists when there?s need for a good blood tracking dog.
-------------------------------------------------------------------------
Ulv har vært med noen jaktsesonger nå. Og han har også vært med som ettersøkshund på elg- og rådyrjakt i Östergötland hvor vi jaktet sammen med svenske og danske jegere, og tyske jaktterriere og erfarne dachser. Ulv er "heit" og når han står på post samme med jegeren. Han må virkelig holde seg i skinnet for ikke å storme fram når det smeller. Jaktinstinktet er sterkt, men han er lært opp til at det å springe fram uten bekjed først, er strengt forbudt. Et dyr skal få dø i fred. Under en jakt i Sverige ble det blandt annet en dag dette året ettersøk på et skadd rådyr. Nils hadde skutt på et rådyr i drevet som hadde kommet litt skrått utpå ei glenne og fortsatte i stor fart inn i tett skog på andre siden. Nils gav bekjed til jaktlederen, som etter en stund hentet Ulv og meg som satt på en annen post på andre siden av skogen. Vi satte igang sporingen - inn i den tette skogen. Under et rådyrdrev i Vågå nylig: Dachsen var alt i full los noen hundre meter bortenfor oss i et mildt sagt bratt terreng. Så, etter en stund smalt det på en post et par hundre meter nedenfor der hvor jeg og Ulv satt. Jeg fikk beskjed på radioen at ett rådyr var skutt og det andre på tur oppover. Fem minutter senere kom rådyret som en skygge ut av et tett skogholt ovenfor meg. Det var på tur videre opp og bort i terrenget, men stoppet opp på 30 meters hold - med kroppen bak ei stor furu - og stirret rett på oss. Jeg la an geværet og ventet stille - kunne jo ikke skyte når jeg bare så hodet og bakbeina...Ulv som lå ved siden av meg var urørlig og stirret rett på rådyret. Slik stod vi dønn stille - rådyret, Ulv og jeg - i ti sekunder... Det endte med at rådyret beveget seg først. Det tok noen skritt framover mens det ennå stirret på oss, men da blottla det hele siden sin. Etter skuddet spratt dyret i et par voldsomme byks og falt om etter 20 meter. Da jeg var sikker på at det var dødt, sa jeg "jah!" til Ulv, som stormet fram og begynte å buste dyret. Det andre dyret på posten nedenfor hadde også løpt ca. 20 meter etter skuddet før det datt. Et vellykket drev med to vellykkede fall.
"Aequam memento rebus in arduis servare mentem" - "Remember to keep a clear head?
Fra 1914. Groenendaelene Zig og Lary sporer på et 3 km. langt spor i Belgia
Sporing med Groenendael i dag, André & Ulv
[ TrackingDogs Message Board ] .... TrackingDogs Message Board er et spennende forum for erfaringsutveksling, diskusjon, tips og sp?rsm?l om sporhunder og sporing fra hele verden (eng.). webmaster: André Brun
"Tracking, of all dog sports, is the most mysterious to trainers while, |
|||||||||||||||||||||||||||
INNLEDENDE OM ETTERSØKSHUND: 
Blodsporet blir lagt ut dagen i forveien og er da 12-24 timer gammelt før det spores. Under trening er det ingen grunn til å unngå vanskelig terreng - heller tvert imot, men begynn forsiktig slik at hunden lykkes og mestrer treningen etterhvert som den blir mer og mer avansert. 
OM OVEVÆR:
IVRIG HUND - FOR IVRIG?? 
Today, most hunters take great pride in recovering their wounded game. Of course, one reason is food, but most important is the ethical concern that an animal should not suffer unnecessarily. The decision to use a tracking dog is above all an ethical one. So when hunting one should strive to minimize the suffering of a wounded animal, and this is best achieved by having a highly trained and specialized blood tracking dog.
Tracking dogs must learn to track faint, day-old scent lines of wounded animals for long distances in varied terrain. The animals may have run at full speed if frightened, and they may have bled very little; it is important that the dog be able to handle weak scent lines. At the same time, it is essential that the dog learn to ignore the fresher scent of healthy animals that have crossed the tracks of the wounded one. If a dog runs off because it finds the fresher tracks more tempting, the dog is worth little at that moment and needs more training. Sometimes this may be a problem with certain dogs, but it is nothing so serious that a good trainer cannot resolve it in a short time.
Det var mye 
