Ørretboms

Skal gå igjennom skjemaet jeg har laget nedenfor, men har ikke fått lagt ut teksten ennå. Se derimot under skjemaet der jeg har skrevet noe om overvær, ivrig hund etc.

Merk: Det er lurt å bare trene inn ett og ett moment i skjemaene, slik at hunden bare har én ny ting å trene på til enhver tid. Slik er det lettere også for deg å holde kontrollen og oversikten i treningen. Husk: Trene, ikke "teste"...

Sporskjema 2:

OM OVEVÆR:
Som jeg har nevnt ovenfor bør en unghund trenes på spor i medvind. Slik lærer den seg ikke å overvære og dermed unngår du at den senere forsøker å kutte vinkler ved å ta dufter som kommer en meter over bakken med vinddraget. Men et godt tips hvis hunden begynner å "overvære", hvis du for eksempel har lagt et litt for enkelt treningsspor er følgende: Når du går med sporline noen meter bak hunden og ser at den begynner å heve snuten fra bakken, så stopp umiddelbart. Ikke rykk eller gi andre tegn - bare stopp opp brått. Den stramme sporlina vil da forhindre at hunden kommer seg videre på sporet, men så fort hunden slår snuten ned i bakken igjen, så fortsetter du! En fin, stille og ukomplisert måte å lære hunden at "bare med snuten i bakken kommer vi videre". For en fullkonsentrert og ivrig sporhund er det en pine å bli stoppet i sporet og den lærer seg derfor raskt at overvær ikke nytter hvis den har tendenser til det. Så straff altså ikke hunden på noen måte, men ta fra den belønningen (som er å få utrede sporet videre.).

Da min Groenendael var 5-6 mnd. gjorde jeg et artig forsøk angående overvær. Det hører med til historien at han hadde en Pointer- kompis på 12 år som hete Imiak og som var innom oss av og til. En fenomanalt fin og glad fuglhund var han også.

Jeg slepte en godluktende kjøttbit igjennom noe meterhøyt gress og la den godt gjemt i enden av sporet. Så hentet jeg hundene og holdt dem i hver sin hånd mens jeg førte dem bort mot "sporstarten". Så slapp jeg.

Det luktet antagelig kjøtt over hele den lille åkerlappen, for rett etter at jeg hadde sluppet dem ble de begge bare stående i et par sekunder å nyte den fenomenale lukta. Så startet konkurranseracet! Pointeren Imiak, fuglehund og overværer, startet et raskt løp og krysset systematisk framover åkerlappen. Jeg så at den unge Groenendaelen Ulv ble overrasket og litt panisk over å se at fuglhunden forsvant fort framover i terrenget og han virket forferdelig bekymret over dette, og at Pointeren Imiak skulle finne den godluktende maten før han!

Men i stedet for å få panikk og styrte etter for å prøve å finne maten først, så satte i stedet Ulv automatisk nesen i "sporstarten" og begynte å spore langs ruta jeg tidligere hadde slept kjøttbiten. Men Imiaks raske progresjon framover i terrenget bekymret nok Ulv kolossalt, for av og til løftet han lynraskt hodet for å se hva som skjedde foran han - og slo snuten ned i sporet igjen ivrigere enn noen sinne!

Jeg lo for meg selv, for jeg har aldri verken før eller siden sett en sporhund som har sporet så intensivt noengang. Det hele endte faktisk med at den nøye sporhunden fant kjøttbiten før den raske overværerende fuglhunden, men det var nok i dette tilfellet kanskje bare tilfeldig. Men eksemplet viser den artige forskjellen mellom en hund (fuglhunden) som på sitt effektive vis raskt avsøker et stort område på overvær, og den nøye blodsporhunden som systematisk går på sporet og utreder dette til enden. Uansett, de fikk begge en kjøttbit hver når det hele var over. Begge var jo flinke på hvert sitt vis.

IVRIG HUND - FOR IVRIG? 
Det er på en måte et mål i seg selv å ha en 100% ivrig hund som ALDRI gir seg før han har funnet sporslutten. Jeg husker selv hvordan jeg oppmuntret unghunden under sporstartene ved å late som jeg var veldig spent og interessert, og i det han fant rådyrfoten eller skinnet i enden av sporet så skrøt jeg fælt av han og serverte mange "du er jaggu en flink sporhund, du". Hunden var overlykkelig over arbeidet vårt og synes nok denne sporingen var det beste vi noen gang gjorde sammen.

Og visst hjalp det! Ja, ikke at hunden noen gang hadde vært uinteressert i blodspor - heller det motsatte, men en stund var han så ivrig at jeg bare fant ut at nå måtte jeg roe det hele litt ned igjen. Groenendaelens ivrighet har aldri vært noe problem på veldig vanskelige spor, for da går all iveren og konsentrasjonen med til å analysere, tenke og utrede sporet. MEN lette spor kunne være en pine! Spesielt et nyskutt dyr som bare hadde løpt et kort stykke eller når jeg var så dum å gå treningsspor som var lagt for kort tid siden. Han dro i sportauet som en trekkhund, sprang halvveis overværende og kuttet svinger fordi sporet var lett. Det var på en måte artig å se på, for framdriften var enorm og selvsikker. Men jeg fant ut at jeg måtte ta av han denne raskheten også på lette spor og her er et tips til hvordan det kan gjøres under trening:

Blir hunden ivrig bare av at du tar fram sporselen, så la han gå litt rundt med sporselen en stund før dere begynner å spore. Jeg prøver også å gjøre det til en vane at hunden skal sitte rolig noen meter bak meg med sporselen på før vi begynner å spore. Så går jeg fram til sporstarten og står der en stund før jeg går tilbake for å hente sporhunden (Dette er jo velidg nyttig å trene inn til praktiske ettersøk, hvor du da går fram for å undersøke skuddplassen, snakke med han som har skutt osv. før du begynner sporingen). Hvis hunden er for ivrig, så vent lenge under denne perioden også under trening. Hunden får da tid til å roe seg ned. Så går du bort til hunden igjen - rolig og nærmest uinteressert og tar han med fram til sporstarten. Ikke si noe, men la han begynne selv. Noen slike rolige uengasjerte sporstarter og hunden er trolig alerede mer rolig og fokusert. Det er viktig under reelle ettersøk.

En annen ting du kan gjøre når hunden er FOR ivrig ved sporpåsettet er å begynne og ta med hund og sporsele dit hunden tror dere skal begynne å spore. Så avslutter du og går tilbake. Dette gjør du flere ganger - så mange ganger at hunden roer ned sin alt for store iver. Så kan du begynne å TA PÅ sporselen, føre hunden til stedet den tror dere skal begynne sporingen for så å avbryte. Flere ganger.  Forsterkningen/sporarbeidet uteblir her gang på gang og hunden mister noe av entusiasmen. Entusiasme og ivrighet er alltid bra - det må understrekes, men her snakker jeg altså om hvis hunden din er FOR ivrig. Jeg mener, det er moro når hunden er "ivrig og fokusert", men ikke hvis den er "for ivrig til å være fokusert".

------------------------------------------------------------------------------