Rasebeskrivelse:
OmGroenendaelsom arbeidshund
- noen personlige betraktninger

av André Brun
Rasen Groenendael (og de tre andre Belgerne) er opprinnelig en gjeterhund, men har etterhvert blitt en hunderase som mer og mer har blitt benyttet med suksess som tjeneste/ brukshund - eller nær sagt til alle arbeidsoppgaver som fordrer godt og tett samarbeid.  Det er en uutrettelig arbeidskamerat som trives best når den får brukt seg selv både fysisk og psykisk i tett sammarbeid med eieren.

Førerorientert
En Groenendael er svært så førerorientert og det gjør det til en hunderase som er lett å kommunisere og jobbe med. I de fleste sammenhenger vil den holde tett og kontunierlig kontakt med deg og er alltid klar for nye arbeidsoppgaver. Således er det en veldig trivelig hund å være sammen med.

Førerorienteringen gjør at en Groenendael ofte er uproblematisk å la gå løs på turer i skog og mark. Den forsvinner ikke, men vil enten gå ved siden av deg eller løpe noen meter framfor deg og utrede alt av spor, dufter og inntrykk - ofte i høyt tempo. En artig observasjon er at når en Groenendael løper slik alene foran deg, vil den hele tiden med jevne mellomrom sende raske øyekast tilbake mot deg for å holde kontakt og oversikt. Alltid klar for action og oppgaver ved det minste vink! Det kan være nok å peke inn i skogen, så kommer hunden i full fart for å undersøke. På den andre siden: Den sterke førerorienteringen gjør også at disse hundene trives og jobber best i kontakt med fører og ikke langt avsted på egen hånd.

Fysikk
Det er få sykdommer blandt Groenendaelene så rasen regnes som veldig sunn og frisk. En Groenendael er en middelstor til stor hund (boghøyde +/- 62)  - solid og kraftig, men langtfra tung - med en funksjonell kroppsbygning som gjør den egnet til lange fjellturer gjerne over flere dager og lange løpe- og sykkelturer. Du kan gå en hel dag med en Groenendael i bånd uten at du klarer å slite den ut. Men samtidig er de smidige og lynraske i nærarbeid og har god motorikk og kontroll på kroppsbevegelsene.  Groenendael er en utholdende rase som også egner seg godt til å bære kløv eller også å trekke på ski med en god trekksele. Den har også gode sterke poter og kan gjerne følge med på reinsjakt og springe over rue steinurer i dagevis uten å måtte behandles for såre poter hver kveld i teltet.

En Groenendael er på en måte det jeg vil kalle en av de "opprinnelige rasene". Med det mener jeg blandt annet at rasen, i tillegg til å ha en sunn fysikk for stor aktivitet, også har alle av kroppsspåkets fysiske forutsetninger intakt - bevegelige ører, den bruker halen og har generelt et helhetlig kroppsspråk som er en stor del av språket hunder imellom når de møtes - og som også forhindrer misforståelser når de møtes. Også vi mennesker har jo en stor fordel av å kunne forstå hunden både under trening, arbeid og i det daglige.
Med Groenendaelen som "opprinnelig" mener jeg også at den har gode velutviklede sanser og at den har en selvoppholdelsesdrift som gjør at den styrer unna åpenbare farer og vurderer alltid noe nytt før den avgjør om det er potensielt farlig eller ikke. Dette synes jeg er et sunnhetstegn. Det er f.eks. ikke noe særlig om en hund løper mot en hest (eller elg) og stiller seg ved beina på den fordi den ikke har vett til å passe seg. Da kan den fort være ett spark unna evigheten. Men særlig mens den er unghund kan jo også dette resultere i det komiske at hunden plutselig får for seg at noe helt vanlig, er livsfarlig! Da må den gjerne vises på en rolig måte at tingen allikevel var helt uskyldig...

Pels
I enkelte rasehundbeskrivelser av Groenendael står det at rasen krever mye pelspleie. Det er helt feil. Det eneste du oppnår med å børste pelsen hyppig, er å fjerne mer og mer av den beskyttende og isolerende underpelsen. Med riktig kosthold, og mer fett enn mengdene som vanligvis finnes i tørrfor, vil pelsen holde seg fin og være tilnærmet vedlikeholdsfri. En Groenendael feller pels to ganger i året og utover dette er det bare å dra over med en børste en sjelden gang. Pelsen består av lange dekkhår og tykk isolerende underull, og en Groenendael som er vant til å være ute kan godt arbeide, drive ute i timesvis eller også bare ligge å sove noen timer ute i -20 C. uten å fryse.

Temperament og psyke
En god Belger har en lynhurtig reaksjonsevne og er det noen rase som kan kalles lettlært så må det være disse. Intelligensen er nok veldig høy, men kanskje vel så viktig er disse hundenes ekstremt store vilje til å lære og følge med på hva du som hundefører foretar deg.

En Groenendael må ikke få en hard oppdragelse, men heller læring på en positiv og sammarbeidenede måte. En Groenendael er en ekte team worker og vil gi sitt aller beste når den får sammarbeide tett og godt med stor tillit. Men den må vite sin plass og få en konsekvent oppdragelse, ellers kan den vel bli ganske uregjerlige og dominant.

En Groenendael er nok ikke en hund for førstegangseieren, men i rette hender har den potensiale til å bli en kjempe arbeidshund. Men hos en person som ikke klarer å følge opp hunden kan en Groenendael lett bli mer trøbbel enn moro og "for mye hund" for mange. Man må bruke en slik høyoktan hund aktivt. Men evner man å jobbe med hunden under rolige former og tilfredstille den fysisk og ikke minst psykisk, så kan man også lett ende opp med en 100% arbeidskamerat som gir alt! Den vil helst at det meste helst skal foregå på førerens premisser og initiativ. Derfor kan en Groenendael også lett kjede seg hvis den blir overlatt til seg selv - den vil helst at dere skal jobbe og gjøre ting sammen. Men på grunn av dette er også en Groenendael fenomenal å ha med seg rundt omkring, og på jakt som vi driver mye med, vil hunden alltid være i nærheten om den skal apportere skutt vilt eller må foreta ettersøk etter skadd vilt etc.

Det finnes så klart overaktive hunder og noen sikkert også nervøse individer blandt belgere, som hos alle andre krevende brukshundraser, men folk som ikke har særlig kjennskap til Belgiske gjeterhunder misforstår ofte den enorme kvikkheten og arbeidsentusiasmen og tror de er nervøse. Og jeg kan delvis forstå at uinnvidde får dette inntrykket. For noen hunder har så stor arbeidskapasitet at de nesten spinner! En viktig ting under trening er da også å "roe ned" en hund med altfor kraftig motor - rett og slett å prøve og være flink til å kanalisere all denne evnen og viljen slik at hunden får et rolig og målrettet arbeid.  Ingenting er verre enn en overivrig hund uten fokus, og ingen ting er bedre enn en ivrig hund med målrettet fokus.

Jeg synes det er moro under blodsportrening og ettersøk og se all denne energien målrettet bli brukt på sporet - og ingen ting annet! Her jobber hunden virkelig 100% med sporet og gir absolutt alt når han analyserer det minste duftspor og utreder framover i terrenget. Og jo eldre og mer erfaren, jo roligere og mer målrettet blir sporingen. Sporing er psykisk slitsomt for en hund.

Det sies at gjeterhunder er det slaget i hundeverdenen som har sterkest jaktinstinkter. Ja, mer enn noen tradisjonell jakthund påstås det. Derav også ordaket "det er en hårfin balanse mellom en gjeterhund og en sauedreper" - gjeting er jo bare en kontrollert form for jakt. 

På grunn av dette så er nok beviselig slike hunder som Malinois, Groenendael, Schäfer, Kelpie, Border C.  etc. veldig godt egnet til å lære brukshundsporter og andre konkurranse- og arbeidsoppgaver også relatert til jakt som fordrer at hunden har slike drifter. 

En Groenendael er alert og liker å ha oversikt og å følge med på alt som skjer. Har den et område så vakter den det med stor intensitet og sier høylytt i fra når andre dyr eller mennesker ankommer. Men om den er vant til å gå løs, og fra den er liten har fått beskjed om hvor langt unna huset det er akseptabelt å streife, så holder den seg innenfor dette området. Det er jo en åpenbar fordel med denne hunderasen. I landlige omgivelser er det ikke ofte nødvendig å ha de i bånd, løpestreng eller hundegård - den holder seg til sitt område uten å streife avgårde.

Morsjon
Som jeg har vært inne på, så er en Groenendael en veldig aktiv hund. Det er en arbeidshund som er vant til å ha oppgaver, så i tillegg til dette må den ha ganske lange turer - fortrinnsvis uten bånd på sikre områder, både for hund og for andre dyr som den kan ha lett for å jage.

Under sporarbeid er det jo også en stor fordel om hunden er godt trent. En hunds teknikk ved sporutredning, ved at den trekker luft inn i nesen flere ganger mellom hver gang den trekker luft ned i selve lungene, gjør at en godt trent hund både sporer bedre og kan holde på lengre. Det er ikke selve avstanden og gåingen den blir fysisk sliten av under sporarbeid, men denne teknikken.

André Brun