Groenendaelen Ulv og rådyrbukk. En erfaren ettersøkshund er en effektiv jaktkompis å ha med seg når uhellet først inntreffer.
"Utfordringen ligger ikke i å bli godkjent som ettersøkshund, men å bli en god ettersøkshund"

---------------------------------------------------------

INNLEDENDE OM ETTERSØKSHUND:
En ettersøkshund/ schweisshund er en hund som er spesialtrenet på å finne igjen skadeskutt vilt eller vilt som har vært innblandet i trafikkulykker. Typisk for begge tilfeller er at elgen eller rådyret blir skadd og flykter videre inn i skogen og ut av syne.  Uansett, er det fare for, eller mistanke om skade på dyret skal alltid ettersøkshund brukes. Alltid. Alltid. Alltid.

Ofte nevnes ettersøkshund bare i samband med skadeskyting av hjortevilt. Men enhver ansvarlig jeger bør selvsagt også bruke ettersøkshunden hvis han skadeskyter for eksempel rev - selv om dette ikke står i "regelverket".

Men ettersøkshund er ikke bare nødvendig under skadeskyting: Ofte kan et dyr med selv en perfekt treff stikke langt avgårde - særlig hvis det er skutt i drev. Har man da en ettersøkshund for hånden er det enkelt å spore opp igjen slike.

Jeg har opplevd å skyte rev på 30 meters hold som fortsatte i fullt firsprang inn i tett krattskog - tross i fulltreff med en 30-06 Nosler rett bak begge bogbladene. Etter at drevet var over klatret jeg ned fra jakttårnet, til groenendaelen og ettersøkshunden Ulv som satt på plass på bakken og hadde overvært det hele. Spente sporselen på hunden og fulgte han 70 meter inn i krattskogen til han fant reven. Dyr som er skutt i flukt har særlig en tendens til å springe et stykke etter skudd. Det er vel omtrent bare hvis splinter av kula treffer ryggraden eller begge bogene ryker at dyret faller på stedet.

Selv et rådyr med lunge- eller hjerteskudd kan løpe et stykke hvis det er fullt av adrenalin og skutt i flukt. Uten hund kan et skadd rådyr være vanskelig å finne igjen hvis det har krysset andre rådyrspor eller løpt igjennom skog, bukser og høyt gress - selv om det også er nysnø senere i sesongen.

En ettersøkshund er altså for alle slike tilfeller - skadeskyting eller ikke. Og særlig da hvis en ettersøkshund som er med under selve jakta, enten med jegeren på post eller er med å drever eller støter, er det veldig lettvint å bare spenne på sporselen og gå ivei - gjerne etter å ha ventet en stund. Men mer om det senere.

Ang. unghund/eldre hund: Det går selvfølgelig også godt an å begynne å trene en eldre hund - dét er det mange gode eksempler på. Så til deg som finner ut at du nå har lyst til å begynne blodsporing med "good old gammer'n" - bare sett igang! 

1. Blodsporprøve. Sporingsskjemaet for blodspor (se nedenfor) er 600 meter langt og i normalt skogsterreng. Vi bruker 0,3 liter blod spredd utover hele distansen. Blodsporet blir lagt ut dagen i forveien og er da 12-24 timer gammelt før det spores. Under trening er det ingen grunn til å unngå vanskelig terreng - heller tvert imot, men begynn forsiktig slik at hunden lykkes og mestrer treningen etterhvert som den blir mer og mer avansert.

Skjemaet for den grunnleggende blodsporprøven består av 4 vinkler (pluss de som kommer naturlig av terrenget) og et par 10-meters blodstopper - én i 90° vinkel, og et simulert sårleie for dyret. Ved sporslutten legges f.eks. et rådyr- ,elgbein eller skinn som indikasjon på at sporet er slutt. Ved trening bør dette også gjøres for at hunden skal vite at sporet da er slutt og som motivasjon for hunden. Se skjema for grunnleggende blodspor nedenfor.

Sporskjema 1:

På prøva vurderer dommeren blandt annet:

-- hundens vilje til å ta an sporet
-- vilje og evne til å følge sporet (På en overbevisende måte).
-- vilje og evne til å arbeide på tap (Om hunden mister sporet skal den vise det. Dette kan jo skje midlertidig i et avhopp eller f.eks. om et støkket dyret har løpt raskt over et område med lite vitring. Manglende evne til å utrede tap er selvfølgelig et av flere diskvalifiserende feil. Hvilken bruk har man for en sporhund som gir seg hvis den får tap?).
-- sammarbeidet mellom fører og hund (Målet er jo en effektiv ekvipasje).
-- tempo og arbeidsmåte (Det må f.eks. ikke gås for fort for en medfølgende skytter. Det bør også gås stille slik du ville gjort i en reell jaktsituasjon).
-- generelt helhetsinntrykket på hund og ekvipasje.

Hunden Ulv med elgfot - trening.
Under ferskspor etter en elg reiv han av en fot (neida, det er blodsportrening).

-----------------------------------------------------------------

2. Fersksporprøve. Ved fersksporprøven skal det spores friske spor av rådyr, hjort eller elg i minst en halv time. Sporet skal være minst én time gammelt.

Grunnen til fersksporprøva som en del av godkjenningen er jo at hunden også skal kunne spore friske dyr når man engang vil sjekke om bommen virkelig var en helbom. Et påskutt dyr blør nødvendigvis heller ikke med en gang det er påskutt og behøver faktisk heller ikke å gi særlig med trefftegn.

Det er mange ting som er viktig her, så jeg anbefaler de som vil trene om å skaffe seg ei bok om sporing. Ellers, hvis du er en erfaren jeger og kjenner godt til hunde- og viltadferd så er veldig mye, ja, faktisk nesten alt fornuftig. Noe viktig er jo blandt annet at hunden ikke går over til et ferskere spor enn det opprinnelige, ikke vise interesse for annet vilt under sporing og at det under trening er en "dødssynd" å stoppe sporingen ved vei eller når du kommer til en sti. På prøva gjelder forøvrig alt om arbeidsmåte o.l som ved blodspor. 

TRENING - UNGHUND/ VALP:
Ved sportrening med en ung hund er det ingen grunn til å legge for lange spor i begynnelsen - heller tvert om: En ung hund på bare noen uker/måneder kan miste konsentrasjonen hvis sporet blir for langt, og det er viktig at sportreningen slutter mens unghunden ennå synes det er morsomt. Det ligger klart et psykologisk aspekt her ved treningen, såvel som ved det å begynne med lette spor slik at hunden mestrer det den driver med. 

Ulv 2 mnd. med en rådyrfot

Begynn gjerne å trene hunden fra den er 8-10 uker gammel. En hund er så mottagelig for læring i tidlig alder at du her virkelig har anledning til å prege den på oppgaven her i livet som god sporhund. Men det er ingen forutsetning å starte tidlig - det viktigste uansett når du begynner er å legge forholdene til rette for en god sporevane hos hunden (lav nese, rolig fart, god motivasjon etc.). 

Start ved at hunden får lov til å følge korte spor av for eksempel et blodspor eller familiemedlem - som han har en grunn (motivasjon) for å ville følge etter og finne igjen. Blod er ofte grunn/motivasjon nok i seg selv. Legg gjerne sporet på mark uten vegetasjon eller med kort gress, slik at luktsporet hunden følger, stort sett er fra det som kommer fra selve sporet (og ikke all luktinformasjonen som samler seg i høy vegetasjonen over sporet. Slik får hunden lettere vanen at sporet skal følges dypt, og ikke halvveis på overvær. Hunder er vanedyr og lærer den seg tidlig å søke med dyp nese, så vil det også henge igjen senere i livet. Og gjør det hele til spennende moro for hunden i begynnelsen. Og for jegeren er det jo også veldig moro å trene spor med valp - og slik smitter over på hunden! 

Den nye valpen, Loke.

Gå etterhvert over til å la hunden følge blodspor, hvis du ikke alt har gjort det helt fra starten. Jeg mener her i denne sammenhengen med "blodspor" at hunden følger bloddryppene omtrent med et kort skrittlengdes avstand mellom dem. Du vet, hunden skal ikke egentlig primært lære seg å følge BLODSPOR, men egentlig heller lære seg til å følge SPOR. Det er jo derfor noen folk også bruker sporleggersko (og skvetter litt blod her og der) når de lærer hunden å spore. Så med sporleggersko, så blir det primære luktsporet, at hunden følger avtrykkene av kløvene under skoene, så de som bruker sporleggersko kan bruke "imponerende" lite blod - det er jo kløvavtrykkene som er det primære sporet. Det samme gjelder med sporlegger- kjepp: Man legger sporavtrykk med blodkjeppen i stedet for å "gå" sporet med sporleggersko. Og når man drypper blod med ei flaske, så følger hunden bloddryppene omtrent som den skulle ha fulgt spor av et skadd dyr. 

Øk så etterhvert lengden på sporet og minsk mengden blod - hele tiden tilpasset slik at hunden mestrer det du som fører krever av den. Gå også alltid spor med hunden i medvind ved innledende trening. Slik lærer den seg også ikke å overvære. 

SELVSTENDIG HUND
En annen viktig ting er å lære unghunden til å jobbe selvstendig. La han mestre sporene han skal gå. Det bygger for det første selvstendighet og for det andre så bygger det selvtillit. Hvis du under litt vanskelig sportreningen får disse raske blikkene mot deg hvor hunden forteller at "nå er jeg usikker et øyeblikk!", så ikke hjelp den ved å late som du prøver å finne sporet selv (Du som fører skal jo alltid vite hvor sporet går.). Stå heller passiv og gi hunden inntrykk av at DU venter på at HAN skal finne sporet. Etter noen slike opplevelser finner hunden fort ut at han må utrede og finne igjen sporet selv - og det er jo det beste den dagen de virkelige ettersøkene kommer, for ingen har bruk for en hund som stopper opp å ser på eieren hver gang sporene blir vanskelige. 

TREN FORSKJELLIGE SPOR
Det viktigste er jo ikke å bestå ettersøksprøven, men å få en god sporhund. Så gå derfor forskjellige spor hvor du forandrer både lengde og innhold (bakspor, rundkjøringer, sporstopper etc.) og går i forskjellige terreng (tett krattskog, jordekanter, åpen gammelskog, nyslåtte jorder, over og langs skogsvei, lang våt myrkant, krysse bekker etc). Igjen, det er ingen grunn til å gå i lettere sporterreng enn nødvendig - heller motsatt så lenge hunden LYKKES under treningen. 

Første gang jeg la spor over en bekk med unghunden gjorde jeg det helt klart at "ja, et skadd dyr kan jammen også krysse over her, gitt": Jeg la på godt med blod mot bekkekanten i rett vinkel, og fortsatte med godt med blod rett over på andre siden. Hunden skjønner dette fort, men poenget mitt er bare at du ikke skal TESTE unghunden når dere trener på nye ting, men få han til å LÆRE disse nye tingene. Etterhvert er det jo naturlig at du tester hunden for å se at han virkelig har skjønt poenget, men bare ikke i innlæringsfasen.

TREN PÅ GAMLE SPOR
Noe jeg har lært av "prøve og feile"- metoden er at det ikke er særlig lurt å trene hunden på ferske treningsblodspor. Ferske spor er så lett - selv med lite blod - at hunden ikke engang gidder å sette snuten ordentlig i bakken, men småtraver halvveis overværende framover. Da er jo litt av poenget borte hvis hunden under trening både går fort fordi den er ivrig og at han delvis overværer fordi lukten er så sterk og lett. Nei, det beste er at snuten må gå ned i bakken og at sporet er så vanskelig at du nærmest ser hunden analyserer hver minste duftpartikkel og du formelig kan se at han tenker og vurderer hver minste duftinntrykk.

TRENINGSPROGRESJON
Et tips: Tenk ikke så mye på det du ser av statistikk og skjemaer for hvilken progresjon hunden din skal ha i den og den alderen, for så og så lange spor. Det er så mange andre faktorer enn alder som spiller inn på progresjonen at det beste er å holde en individuel treningsprogresjon. Noen åpenbare eksempler på andre ting som spiller inn er for eksempel 1) hvor god du er til å trene hunden, 2) hvor ofte dere trener, 3) hvor gode anlegg hunden har og 4) hvor fort hunden din utvikler seg både generelt som rase og 5) spesielt som individ innen rasen.

Ett eksempel: Med Groenendaelen på bildet var jeg skikkelig "på hugget", trenet mye  fra hunden var 2 mnd. og hunden var 100% ivrig. Ulv var nok et naturtalent og rask i utviklingen når det gjaldt sporing så det var ikke min fortjeneste. For han gikk blodspor som en 2 årig hund når han var 9 mnd. - 24 timer gamle spor i ulendt skogsterreng med kun små bloddrypp her og der og lange "sporstopper" i vinkler. Så vi lå langt over "alderen". Men det behøver jo ikke å bety at en annen hund av samme rase eller hund av en annen rase har samme utvikling? Kanskje er en annen hund tregere i utviklingen, men kommer fort opp i superkvalitet når den når en viss alder? Så hold sporingsprogresjonen for dere selv når dere trener. Poenget er at dere skal bli en god ettersøksekvipasje i eget fornuftige tempo. 

Noen sammenfattende punkter å tenke på ved sporing:  

- Gå mange vinkler (ikke rett fram) slik at hunden må jobbe for å finne sporet, og ikke bare kan ”løpe framover”.

- Gå eldre spor, slik at duften er svakere og mer dype akkurat i sporet. Tvinger hunden til å spore med lav nese og den lærer seg å spore roligere. 

- Gå i medvind, slik at hunden ikke kan overvære/delvis overvære, men heller lære seg vanen å spore med nesen dypt i sporet. 

- Stopp opp med en gang hunden tenderer til å overvære – hunden får bare gå framover når den har nesen dype ned mot bakken. Hunden får altså belønningen sin først når den senker nesen. 

- Gå rolig uten snakk og særlig med forstyrrende skryt. Det er belønning nok at hunden får avansere i sporet. 

- Legg spor der det er lite vegetasjon, slik at hunden ikke får så lett sjanse til å lære seg å overvære. Dette tjener man på til senere. Hunder legger seg til vaner akkurat som folk, og når de er vant til å spore med lav nese, så gjør de også lettere det senere, selv om du sporer i både høy og tett vegetasjon 

- Aldri hjelp hunden – la den få løse oppgaven selv for å få en selvstendig hund på sporet, og en dyktig hund som ikke søker hjelp hos deg. Vi har jo ikke akkurat bruk for en hund på ettersøk som stopper og snur seg mot hundeføreren hver gang det blir vanskelig.

MER OM ETTERSØKSHUND:

Skal gå igjennom skjemaet jeg har laget nedenfor, men har ikke fått lagt ut teksten ennå. Se derimot under skjemaet der jeg har skrevet noe om overvær, ivrig hund etc. 

Merk: Det er lurt å bare trene inn ett og ett moment i skjemaene, slik at hunden bare har én ny ting å trene på til enhver tid. Slik er det lettere også for deg å holde kontrollen og oversikten i treningen. Husk: Trene, ikke "teste"...

Sporskjema 2:

OM OVEVÆR:
Som jeg har nevnt ovenfor bør en unghund trenes på spor i medvind. Slik lærer den seg ikke å overvære og dermed unngår du at den senere forsøker å kutte vinkler ved å ta dufter som kommer en meter over bakken med vinddraget. Men et godt tips hvis hunden begynner å "overvære", hvis du for eksempel har lagt et litt for enkelt treningsspor er følgende: Når du går med sporline noen meter bak hunden og ser at den begynner å heve snuten fra bakken, så stopp umiddelbart. Ikke rykk eller gi andre tegn - bare stopp opp brått. Den stramme sporlina vil da forhindre at hunden kommer seg videre på sporet, men så fort hunden slår snuten ned i bakken igjen, så fortsetter du! En fin, stille og ukomplisert måte å lære hunden at "bare med snuten i bakken kommer vi videre". For en fullkonsentrert og ivrig sporhund er det en pine å bli stoppet i sporet og den lærer seg derfor raskt at overvær ikke nytter hvis den har tendenser til det. Så straff altså ikke hunden på noen måte, men ta fra den belønningen (som er å få utrede sporet videre.).

Da min Groenendael var 5-6 mnd. gjorde jeg et artig forsøk angående overvær. Det hører med til historien at han hadde en Pointer- kompis på 12 år som hete Imiak og som var innom oss av og til. En fenomanalt fin og glad fuglhund var han også.

Jeg slepte en godluktende kjøttbit igjennom noe meterhøyt gress og la den godt gjemt i enden av sporet. Så hentet jeg hundene og holdt dem i hver sin hånd mens jeg førte dem bort mot "sporstarten". Så slapp jeg.

Det luktet antagelig kjøtt over hele den lille åkerlappen, for rett etter at jeg hadde sluppet dem ble de begge bare stående i et par sekunder å nyte den fenomenale lukta. Så startet konkurranseracet! Pointeren Imiak, fuglehund og overværer, startet et raskt løp og krysset systematisk framover åkerlappen. Jeg så at den unge Groenendaelen Ulv ble overrasket og litt panisk over å se at fuglhunden forsvant fort framover i terrenget og han virket forferdelig bekymret over dette, og at Pointeren Imiak skulle finne den godluktende maten før han!

Men i stedet for å få panikk og styrte etter for å prøve å finne maten først, så satte i stedet Ulv automatisk nesen i "sporstarten" og begynte å spore langs ruta jeg tidligere hadde slept kjøttbiten. Men Imiaks raske progresjon framover i terrenget bekymret nok Ulv kolossalt, for av og til løftet han lynraskt hodet for å se hva som skjedde foran han - og slo snuten ned i sporet igjen ivrigere enn noen sinne!

Jeg lo for meg selv, for jeg har aldri verken før eller siden sett en sporhund som har sporet så intensivt noengang. Det hele endte faktisk med at den nøye sporhunden fant kjøttbiten før den raske overværerende fuglhunden, men det var nok i dette tilfellet kanskje bare tilfeldig. Men eksemplet viser den artige forskjellen mellom en hund (fuglhunden) som på sitt effektive vis raskt avsøker et stort område på overvær, og den nøye blodsporhunden som systematisk går på sporet og utreder dette til enden. Uansett, de fikk begge en kjøttbit hver når det hele var over. Begge var jo flinke på hvert sitt vis.

IVRIG HUND - FOR IVRIG? 
Det er på en måte et mål i seg selv å ha en 100% ivrig hund som ALDRI gir seg før han har funnet sporslutten. Jeg husker selv hvordan jeg oppmuntret unghunden under sporstartene ved å late som jeg var veldig spent og interessert, og i det han fant rådyrfoten eller skinnet i enden av sporet så skrøt jeg fælt av han og serverte mange "du er jaggu en flink sporhund, du". Hunden var overlykkelig over arbeidet vårt og synes nok denne sporingen var det beste vi noen gang gjorde sammen.

Og visst hjalp det! Ja, ikke at hunden noen gang hadde vært uinteressert i blodspor - heller det motsatte, men en stund var han så ivrig at jeg bare fant ut at nå måtte jeg roe det hele litt ned igjen. Groenendaelens ivrighet har aldri vært noe problem på veldig vanskelige spor, for da går all iveren og konsentrasjonen med til å analysere, tenke og utrede sporet. MEN lette spor kunne være en pine! Spesielt et nyskutt dyr som bare hadde løpt et kort stykke eller når jeg var så dum å gå treningsspor som var lagt for kort tid siden. Han dro i sportauet som en trekkhund, sprang halvveis overværende og kuttet svinger fordi sporet var lett. Det var på en måte artig å se på, for framdriften var enorm og selvsikker. Men jeg fant ut at jeg måtte ta av han denne raskheten også på lette spor og her er et tips til hvordan det kan gjøres under trening:

Blir hunden ivrig bare av at du tar fram sporselen, så la han gå litt rundt med sporselen en stund før dere begynner å spore. Jeg prøver også å gjøre det til en vane at hunden skal sitte rolig noen meter bak meg med sporselen på før vi begynner å spore. Så går jeg fram til sporstarten og står der en stund før jeg går tilbake for å hente sporhunden (Dette er jo velidg nyttig å trene inn til praktiske ettersøk, hvor du da går fram for å undersøke skuddplassen, snakke med han som har skutt osv. før du begynner sporingen). Hvis hunden er for ivrig, så vent lenge under denne perioden også under trening. Hunden får da tid til å roe seg ned. Så går du bort til hunden igjen - rolig og nærmest uinteressert og tar han med fram til sporstarten. Ikke si noe, men la han begynne selv. Noen slike rolige uengasjerte sporstarter og hunden er trolig alerede mer rolig og fokusert. Det er viktig under reelle ettersøk. 

En annen ting du kan gjøre når hunden er FOR ivrig ved sporpåsettet er å begynne og ta med hund og sporsele dit hunden tror dere skal begynne å spore. Så avslutter du og går tilbake. Dette gjør du flere ganger - så mange ganger at hunden roer ned sin alt for store iver. Så kan du begynne å TA PÅ sporselen, føre hunden til stedet den tror dere skal begynne sporingen for så å avbryte. Flere ganger.  Forsterkningen/sporarbeidet uteblir her gang på gang og hunden mister noe av entusiasmen. Entusiasme og ivrighet er alltid bra - det må understrekes, men her snakker jeg altså om hvis hunden din er FOR ivrig. Jeg mener, det er moro når hunden er "ivrig og fokusert", men ikke hvis den er "for ivrig til å være fokusert". 

------------------------------------------------------------------------------

.

En artikkel jeg skrev for Leerburg Kennel. 

BLOOD TRACKING
by André Brun

NOEN HISTORIER
(kommer mer her etterhvert som jeg får skrevet noe)

Der vi vanligvis jakter rådyr er terrenget stort og med få andre jegere. Men selv om terrenget er stort og det er relativt lite press på rådyrene så prøver vi ikke å forstyrre dem for mye. Vinteren kan være hard nok for rådyrene og de tåler trolig ikke for mange spurter eller lange løp før det tærer for mye på dem. Vi bruker ofte Dachs under selve jakta. Dachsene er jo trege og stresser ikke dyrene altfor mye, hvis de ikke får holde på for lenge. Sporingen kommer eventuelt etter jakta.

Ulv har vært med noen jaktsesonger nå. Og han har også vært med som ettersøkshund på elg- og rådyrjakt i Östergötland hvor vi jaktet sammen med svenske og danske jegere, og tyske jaktterriere og erfarne dachser. Høsten 2000 var han i hvert fall vært med på 12 rådyrfall og ett elgfall.

Ulv er "heit" og når han står på post samme med jegeren. Han må virkelig holde seg i skinnet for ikke å storme fram når det smeller. Jaktinstinktet er sterkt, men han er lært opp til at det å springe fram uten bekjed først, er strengt forbudt. Et dyr skal få dø i fred.

Under en jakt i Sverige ble det blandt annet en dag dette året ettersøk på et skadd rådyr. Nils hadde skutt på et rådyr i drevet som hadde kommet litt skrått utpå ei glenne og fortsatte i stor fart inn i tett skog på andre siden.

Nils gav bekjed til jaktlederen, som etter en stund hentet Ulv og meg som satt på en annen post på andre siden av skogen. Vi satte igang sporingen - inn i den tette skogen. Det var mye blod så jeg forstod fort at rådyret ikke kunne ha løpt særlig langt. Og etter noen under hundre meter fant Ulv det. Men jeg er sikker på at hadde dyret løpt bare såvidt lenger i den tette uoversiktlige krattskogen hadde det fort blitt svært vanskelig å finne det igjen uten hund. Rådyret hadde blitt skutt noe langt bak.

Under et rådyrdrev i Vågå nylig:

Dachsen var alt i full los noen hundre meter bortenfor oss i et mildt sagt bratt terreng. Så, etter en stund smalt det på en post et par hundre meter nedenfor der hvor jeg og Ulv satt. Jeg fikk beskjed på radioen at ett rådyr var skutt og det andre på tur oppover. Fem minutter senere kom rådyret som en skygge ut av et tett skogholt ovenfor meg. Det var på tur videre opp og bort i terrenget, men stoppet opp på 30 meters hold - med kroppen bak ei stor furu - og stirret rett på oss. Jeg la an geværet og ventet stille - kunne jo ikke skyte når jeg bare så hodet og bakbeina...Ulv som lå ved siden av meg var urørlig og stirret rett på rådyret. Slik stod vi dønn stille - rådyret, Ulv og jeg - i ti sekunder... Det endte med at rådyret beveget seg først. Det tok noen skritt framover mens det ennå stirret på oss, men da blottla det hele siden sin.

Etter skuddet spratt dyret i et par voldsomme byks og falt om etter 20 meter. Da jeg var sikker på at det var dødt, sa jeg "jah!" til Ulv, som stormet fram og begynte å buste dyret. Det andre dyret på posten nedenfor hadde også løpt ca. 20 meter etter skuddet før det datt. Et vellykket drev med to vellykkede fall.

"Aequam memento rebus in arduis servare mentem" - "Remember to keep a clear head 
in difficult times" Horace

Fra 1914. Groenendaelene Zig og Lary sporer på et 3 km. langt spor i Belgia

Sporing med Groenendael i dag, André & Ulv

[ TrackingDogs Message Board ]

....

TrackingDogs Message Board er et spennende forum for erfaringsutveksling,

diskusjon, tips og spørsmål om sporhunder og sporing fra hele verden (eng.).

webmaster: André Brun

Fra HostedScripts.com