Hvitvinge - nattsvermeren for nattfiske - og litt til...

------------------

Denne flua ble først publisert på 90-tallet i Villmarksliv/ Fluekroken, og i Jakt & Fiske. I oktober 2004 hadde svenske FiskeJournalen en 6 siders artikkel om Hvitvinge. 

----------------------

Hvitvinge - en nattsvermer
av André Brun

Klimaet og temperaturen sommeren 1997 må ha vært særdeles gunstig for diverse nattsvermerarter. I de varmeste sommermånedene nærmest krydde det av disse nattaktive insektene mange steder. Vi besøkte spesielt et skogstjern en del ganger denne sommeren hvor disse insektene var tallrike.

Ved dette lille tjernet blåste det en hel del på grunn av en værutsatt beliggenhet. Det lå nede i et lite dalsøkk i bjørkeskogbeltet, hvor bergene smalnet av og fungerte som en trakt for vinden. Det var heller regelen og ikke unntaket at friske vindkast jevnlig kom fra krattskogen og feiet utover fra strandkanten. Disse  forholdene viste seg å bringe nok av insekter ut på vannet til at fiskene viste interesse for bl.a en stor og stygg nattsvermerimitasjon. Det var et lite, men jevnt tilsig av insekter utover mot vannet, og dette virket til å være tilstrekkelig for å holde fiskenes oppmerksomhet mot vannoverflaten. 

IMITERT BEVEGELSE 

Nattsvermere som har havarert på vannoverflaten er ikke noe vakkert syn! De flakser og plasker, svirrer rundt i ring og lager krusninger på vannoverflaten. For en stakket stund strever de av all sin spede kraft for om mulig å komme seg opp fra vannet igjen. Det varer derimot ikke så lenge før de blir liggende utslitt og urørlig, men mens de ennå kjemper kan jeg ikke tro annet enn at det hele må fortone seg som et lettoppdagelig, lettfanget og fristende måltid for cruisende ørret.

Hvitvinge er laget for å etterligne en slik havarert nattsvermer. Celleplasten i vingene er av vanlig innpakningstype. Halvt nedsenket i vann blir disse gjennomskinnelige og reflekterende av alle de små innkapslede luftboblene. Isteden for å binde inn vinger som fokuserer på farge og silhuett har jeg satt et beskjedent fokus på bevegelse. Vel og merke imitert bevegelse. For disse vingene av celleplast skal ikke gi et eksakt bilde, men heller et impresjonistisk inntrykk av flaksende vinger. For ingen nattsvermer plasker vel så mye som celleplasten gir inntrykk av -  med et virr-varr av luftbobler og alt for mange vinger. Men vingene er ment å skulle være en overdrivelse på denne flua. Som en «nyhavarert» nattsvermer som virkelig satser alt for å komme seg opp i luften igjen. Skjelvende. Dirrende. Blafrende med vingene…

Vingene gjør også at flua er lett å se for fiskeren. Det setter jeg umåtelig pris på under skumringsfiske når det ellers kan være svært så vanskelig å følge ei lavtliggende flue med øynene. Om jeg fisker i ei litt opprørt elv eller ved et vindfullt tjern synes jeg det er både artigere og mer effektivt å fiske med ei lett synlig flue. 

Hvitvinge bindes på M79580 (Anm. nå på Mustad R72), en temmelig tung krok. Det gjør at når man kaster ut flua lander den med et realt plask og blir liggende tungt i vannet og vippe med vingene. Men på grunn av den forholdsvis store oppdriften i celleplasten og hodet synker den aldri. Den er selvflytende. Det er en fordel ved trange fiskeplasser som dikterer kast som starter fra vannet. Eller for den saks skyld når man fisker i stummende mørke. Da har man ofte nok med selve fiskingen, om man ikke også skal være nødt til å blindkaste inn i bjørkeskogen i ett sett for at flua skal holde seg flytende. Selv om det ikke er nødvendig å impregnere flua, så ta gjerne på litt impregnering slik at den ikke trekker mye vann og blir for tung.  

EI «BRÅKETE» FLUE 

En uvanlig tung krok til Hvitvinge og ingen impregnering gjør også at flua ligger dypt i vannet. Dette skaper mye krusninger og «bråk» når man vipper forsiktig med stangtuppen. Forsiktige dirr som får flua til å røre nesten umerkelig på seg. Som en kjempende nattsvermer. Kanskje er det nettopp denne «bråkingen» hos de levende insektene som også lokker fiskene så sterkt? Slik sett appellerer nok Hvitvinge kanskje like mye til fiskens sidelinjeorgan som til synssansen! Altså ikke bare øynene, men også «hørselen». Sansene ørreten bruker til fulle i sin jakt på insekter såvel som småfisk. 

IMPRESJONIST 

Hvitvinge skulle egentlig være ei nattflue. Av den grunn utelot jeg detaljer som bein, ribbing, eksakte farger og riktig antall vinger. Den er ei impresjonistisk flue - den etterligner et naturlig insekt på en karikert måte med et minimum av detaljer – bare det karakteristiske for en havarert nattsvermer er igjen. Tross av at det er ei nattflue har Hvitvinge vist seg å fungere selv midt på lyse dagen. På blikkstille vann - til både røye og ørret. Dette til tross for at den er så og si ribbet for alle detaljer. Det viser oss kanskje igjen, som med så mange andre fluer, at ørreten jakter på et helhetsinntrykk. Den teller ikke antall bein og segmenter, men plukker insekter ved å fokusere på positive karaktertrekk ved et potensielt insekt den får øye på. Med sin forholdsvis enkle hjerne fokuserer den kanskje på hva som skal være der - det forventede - isteden for å lete etter hva som eventuelt kan avsløre det som et «ikke- insekt»? Dette er vel trolig eneste forklaringen på at fiskene tar våre kreasjoner av fjær og hår på tross av at de alle har en stor stålkrok hengende ut bak kroppen.

Eller for den saks skyld: Det er vel også eneste forklaringen på at fiskene tar Hvitvinge med sine «flaksende» vinger. De har tidligere sett og spist nattsvermere - svirrende og plaskende på vannoverflaten. 

LITT FLUEFILOSOFI 

Noe av det fascinerende med fluebinding er materialene og valget av disse. For hver enkelt flue prøver vi å optimalisere materialvalgene det beste vi er i stand til. For hver enkelt del av flua finner vi de best egnede materialene sett fra en samlet vurdering. Absorbasjonsevne, bevegelighet, farge, og stofflighet er noe av det vi tar med i betraktningen. I tillegg kommer også de mer kompromitterende momentene som holdbarhet, pris og tilgjengelighet.

For noen er kanskje materialkunnskap det å vite hvilke materialer som kan kopiere et insekt ned til minste detalj. Men som oftest er det vel bevegelighet og fremfor alt impresjonistisk naturtrohet som er motivasjonen for de subtile materialvalgene vi foretar oss. Kanskje mer enn akkurat det å få flua til å se ut som en fotokopi av insektet vi vil imitere. Bare ta en rask titt på enkelte mykhacklede fluer: En enkel findubbet kropp komplettert med et mykt nøye utvalgt hackle skaper fluer som gang på gang viser sin effektivitet. Disse fluene er hva jeg virkelig vil kalle impresjonistiske og minimalistiske. I all sin strenge generiske enkelhet imiterer de et levende og pulserende flueinntrykk.

Impresjonisme i fluebinding er karikerte overdrivelser og manipulering av «fluebildet». Et bilde sett fra under vann, som kanskje på grunn av vannoverflatens diffuserende effekt på tørrfluer gjør det mulig for oss fluebindere å prøve oss på «dristige», men allikevel beskjedne vrier når det gjelder materialvalget. Isteden for å være nødt til å slavisk følge det naturlige insektets uvesentlige detaljer. Eller som Gerhard Munthe engang  sa: «Å gjengi natur er ikke kunst - like så lite som det er musikk å plystre etter en fugl». Og ørreten er ikke bare dommer - den er en enerådende sådan i praktisk fluefiske.  

-----------------------------

HVITVINGE

Krok: M79580, #10-14
Tråd: UNI 3/0 Tan 
Kropp: Fly- rite # 22 (Cahill Tan) 
Vinger: 3-4 tynne strimler celleplast 
Hode: Spunnet og klippet nat.grått rådyr-/ hjortehår

Merk: Dette er den tidligere bindebeskrivelsen. 
Det eneste som er nytt er at den nå bindes på en R72 krok, 2x tung/ 2x lang)